Barnløshet - hvor går de etiske grensene?

Mellom 10 og 15 prosent av norske par i Norge er i dag infertile. De kan ikke få barn på naturlig måte. (Abort) Adopsjon er et alternativ, men mange ønsker å ha en biologisk tilknytning til sine egne barn. Kunstig befruktning er derfor noe mange vurderer. Dette kan innebefatte både sæddonasjon, eggdonasjon, surrogati, prøverørsbehandling og mikroinjeksjon. Mulighetene er mange, men dessverre er flere av disse metodene ikke lov i Norge.

Sæddonasjonen er lovlig i Norge, og mange par har blitt gravide på denne måten. Dette kan skje gjennom noe man kaller prøverørsbehandling (IVF). Man tar ut ca. 10 av de modne eggene til kvinnen, og fører de sammen med mannens sæd i en skål. 1-2 av de modne eggene blir satt inn i kvinnens livmor. Resten av eggene blir fryst ned. En annen metode er mikroinjeksjon (ICSI). Om mannen har få sædceller eller om sædcellen er dårlig til å svømme kan man bruke mikroinjeksjon til å injisere sædcellen direkte inn i egget. Modne sædceller kan bli hentet fra tekstiler eller bitestiklene med en nål.

Eggdonasjon er derimot ikke lov. En eggdonasjon går ut på at man får donert friske egg som befruktes med mannens sæd. Mange mener dette er unaturlig, da fosteret som etter hvert vil vokse ikke er bærerens biologiske barn. Da blir spørsmålet; er det stor forskjell på sæddonasjon og eggdonasjon?

Nei, det er ikke stor forskjell. Det er noen forskjeller i prosessen, men prinsippene som ligger bak er de samme. Kvinnen som donerer eggene sine, må gå gjennom en hormonbehandling som kan medføre helserisiko. Med god informasjon burde det allikevel ikke være noe i veien for å åpne for det. Eggdonasjon er en av noen få alternativer lesbiske par eller alenemødre har.

I 1983 ble Norges første prøverørsbarn født. Befruktning utenfor kroppen er i dag et helt vanlig medisinsk behandlingstilbud i de fleste land. I følge Medisinsk fødselsregister ble i 2005 1500 barn født ved hjelp av prøverørsbefruktning. Dette er hele 2,5 prosent av alle nyfødte i Norge. Ved IVF behandling blir resten av de befruktete eggene fryst ned eller destruert. Med dagens teknologi kan vi benytte disse eggene til å forske på stamceller, og på denne måten utvikle nye behandlingsromer for ulike sykdommer.

Vi har teknologien til å gjøre det, vi har kunnskapen til å gjøre det, men de etiske begrensningene holder oss tilbake. Kan informasjon om inngrepene, eventuelle komplikasjoner, risikoer eller andre konsekvenser hjelpe oss et skritt på veien?

Hvitløkstyven

I dette forsøket skal vi finne DNA-molekyler gjennom et praktisk forsøk på en grønnsak eller en frukt. I dette tilfellet har vi brukt hvitløk. Forsøket i sin helhet finner du her.

For å gjøre forsøket trenger vi:

• 1 flaske sterilt vann
• 1 sprøyte som tar 20 milliliter
• 1 flaske med blå isopropanol (spylevæske)
• En grønnsak/frukt (hvitløk)

Dette kan du kjøpe inn billig. Du trenger også en del kjøkkenutstyr:

• 1 kjøkkenmaskin (stavmikser)
• Salt
• Natron
• Sjampo
• Kaffefilter
• Desilitermål
• Isbiter
• Fryseboks
• En 20-30 cm lang trepinne/glasspinne
• Et klart glass
• To små skåler
• En litt større skål (den lille skålen skal få plass i den store)

I forsøket har vi valgt å bruke hvitløk fordi den gjør det lettere å finne DNA-molekyler, da den har mange DNA-molekyler i seg. Hadde vi f.eks. tatt en agurk, hadde forsøket blitt vanskeligere fordi arguker stort sett består av vann.

Det første vi gjorde var å lage en buffer, som holdt surhetsnivået (pH-verdien) i vannet konstant. Dette gjorde vi ved å blande salt, natron og sterilt vann, for deretter å blande det med sjampo. Dette satte vi til avkjøling.

I gang med å lage buffer.

Samtidig med dette kuttet noen opp hvitløken. Deretter moste vi den til puré ved hjelp av en stavmikser. Dette ødelegger veggene til cellene i hvitløken, og innholdet (DNA-et) lekker ut. Deretter tok vi ca. 3 ts hvitløksmos i en liten bolle, og tilsatt ca. 7 ts av den avkjølte bufferen.

Noen ofret sine luktfrie hender for å skrelle og kutte opp hvitløk.

Løsningen vi nå hadde skulle røres kraftig i i minst 2 minutter. Dette var for å bryte ned fettet i cellen, slik at proteinene klumper seg sammen. For å få tak i DNA-molekylene måtte vi filtrere løsningen. Derfor helte vi det over i et kaffefilter over et klart glass. Celleveggene og proteinene blir igjen i filteret, mens DNA-molekylene renner ned i glasset sammen med bufferen.

Drypp drypp drypp. Kommer det noe DNA snart?

For å få DNA-trådene synlige, tilsatte vi isopronanol (som vi hadde avkjølt på forhånd). Isopropanolen "dytter bort" vannet i løsningen. Når DNA-trådene ikke lenger er omgitt av vann, klumper de seg sammen. Da vi tok opp rørepinnen så det ut som om en snørrklump klamret seg fast til tuppen, men dette var i virkeligheten en klump med mange DNA-tråder.

Klumpete DNA. Foto: Kaares Underlige Verden

Foredrag av fordypningsoppgave

I morgen skal jeg ha foredrag om arv og mutasjon.

Min disposisjon ser slik ut:

• Innføring om arvematerialet (DNA)
• Mutasjoner
• Arv og arverekken (hovedtyngden ligger her)
• Arv og miljø

Måling av radioaktivitet

I dette forsøket skulle vi måle radioaktiv stråling fra forskjellige steiner. Hensikten med dette forsøket var å vurdere disse resultatene, samt å bruke måleapparatet til å måle radioaktiviteten.

Radioaktive stoffer er ustabile og sender ut stråling fra atomkjernen. Dette kan være enten alfa-, beta- eller gammastråling. Alfastråling sender ut heliumkjerner, bestrastråling er elektroner, mens gammastråling er ioniserende elektromagnetisk stråling.

Alfastråling "kvitter seg" med heliumkjerner til det ikke er radioaktivt lenger. Betastråling sender ut elektroner ved at nøytronene i atomkjernen deles opp. Protonenen blir igjen, mens elektronene sendes ut. Gammastråling er veldig energirik elektromagnetisk stråling, som ikke endrer grunnstoffet. De forskjellige typene stråling har forskjellig rekkevidde. Mens alfastråling stoppes av papir, stoppes ikke gammastråling før av betong. Betastråling kan trenge inn i huden, men stoppes f.eks. av en treplate.

Det eneste vi trengte til denne øvelsen var et "Gamma scout"-måleapparat og radioaktive mineraler å måle fra. Vi brukte steinene orthitt, euxenitt og raudberg.

Foto: Tora Oskal Eidsvåg

Nummer en på agendaen var å måle bakgrunnsstrålingen inne og ute. Dette gjorde vi ved å legge måleapparatet på bordet og måle. Deretter gjorde vi det samme, bare ute.

Deretter målte vi strålingen fra alle de tre steinene. Først uten noen form for skjerming, deretter med skjerming ved bruk av papir og til slutt skjerming ved bruk av en bok.

Alle målingene er gjort på et minutt hver måling. Du kan se resultatene i tabellen under. Deler du disse resultatene på 60 får du derfor stråling per sekund.

Trykk på bildet for å se resultatene større.

B+Y = betastråling + gammastråling
Y = bare gammastråling
A+B+Y = alfastråling + betastråling + gammastråling

Det man kan lese ut fra disse resultatene er at boka skjermer mye bedre for stråling enn hva et vanlig papir gjør. Dette ga spesielt store utslag på mineralet orthitt. Dette mineralet er også det som stråler ut definitivt mest radioaktiv stråling. Raudberg og euxenitt er relativt like på dette området; raudberg er litt mindre radioaktivt enn euxenitt.

2.4 Drivhuseffekt

Utstyret mitt.

Dette forsøket er todelt. Jeg skulle se på hvordan drivhuseffekten oppstår i den første delen, mens jeg i den andre skulle se på hvordan havnivået endres når temperaturen stiger.

For å gjøre forsøket trengte jeg følgende:
Glassplate, plastfolie, to termometere, to like store plastbokser, to isblokker (isbiter), to steinblokker og vann. I tillegg trengte jeg en kokeplate og en lyskilde (her brukte jeg en lampe).


DRIVHUSEFFEKT

Når jeg holder glassplaten opp mot taklyset på kjøkkenet (lysstoffrør) blir noe av det synlige lyset hindret av glassplata. Dette er delvis fordi glassplata jeg hadde disponibel var farget (mørk), og derfor hindret mer av det synlige lyset enn vanlig glass ville gjort.

Videre skulle jeg bruke glassplata til å simulere drivhuseffekten. Jeg holdt hånden min over en middels varm kokeplate og kjente på varmen. I det jeg tok glassplaten i mellom, ble temperaturen betydelig mindre. Dette er fordi mye av varmestrålingen som sendes ut fra varmeplata blir reflektert tilbake i glassplata.

Det neste jeg skulle gjøre var å legge to termometere i hver sin plastboks. De holdt 19 ºC begge to. Deretter dekket jeg den ene boksen med plastfolie, og satte begge boksene under en taklampe på stua. Temperaturene endret seg ikke så veldig mye, og jeg så ikke stor forskjell mellom boksen med og boksen uten plastfolie, men den med plastfolie var litt varmere. Den viste 24 ºC, mens den uten plastfolie bare viste 23 ºC. Dette blir litt det samme - noe av varmestrålingen reflekteres tilbake i boksen, og alt slipper ikke ut.

HAVNIVÅ

Her skulle jeg bytte ut termometerne med to like store steinblokker (murstein) og to isklumper (isbiter). I den ene boksen skulle isbiten ligge ved siden av steinen, og være dekket av vann. I den andre skulle den stå oppå steinen, slik at noe at isbiten stakk over kanten på boksen. Så skulle begge boksene fylles med vann, helt opp til kanten.

Min hypotese er at i boksen der isen er over vann vil vannet stige eller renne over. I den andre boksen, hvor isbitene ligger i vannet, vil ikke vannivået endre seg. Noe av isen er over vann, og tar derfor ikke plass i vannet. Denne plassen vil brukes opp når isen smelter ned i vannet, og det vil renne over.

Min hypotese stemte.

3.3 Halveringstid med terningkast

I dette forsøket skulle vi se på hvordan man kan simulere halvveringstiden til et radiaktivt stoff. Dette gjorde vi ved å bruke terninger. Vi skulle kaste 20 terninger minst 10 ganger 5 ganger, og plukke ut alle 6-erne etterhvert som vi fikk dem. Utstyrsbehovet er derfor ganske beskjedent; vi trenger en kopp og 20 terninger.

Vår hypotese var at vi skulle havne på en halveringstid på rundt 50 minutter.

For å gjøre dette forsøket, burde vi vite litt om halveringstiden til radioaktive stoffer. Halvveringstiden til et radiaktivt stoff er tiden det tar for stoffet å dele seg (spaltes). Dette vil si at halvparten av atomkjernene er omdanne til andre atomkjerner. Kort halvveringstid betyr at det er stor sannsynlighet for at stoffet spaltes.

Dette er tabellen vi fikk.

Halvveringstiden vår ble på rundt 35 minutter.

Hvorfor kan vi bruke terninger til å simuere et radiaktivt stoff, spør du sikkert. Det er faktisk ikke så vanskelig. Terningene representerer et radiaktivt stoff som har 1/6 sjanse for å dele seg. Hadde vi hatt en 8-kantet terning, hadde halvveringstiden blitt lenger.